Derfor syns jeg det er provoserende å lese i dagens Ságat (6. mars 2013) at den norskspråklige samen Agnar Kvernmo føler seg diskriminert når han skal på talerstolen og ikke kan samisk. Jeg har ingen forutsetning for å mene noe om Kvernmos historie, om hva som skal ha blitt sagt på Sametinget, ei heller om hans forhold til samisk språk.
Men på generelt grunnlag vil jeg påstå at det å være norskspråklig same er et valg man selv har tatt!
Ja, det er ulike årsaker til at mange av dagens samer ikke kan snakke samisk. Men de bakenforliggende årsakene til det er irrelevante! Man må selv ta tak i sin egen situasjon og gjøre noe med den.
I dag finnes det utallige samiske språkkurs rundt om i landet i forskjellige former. Mange av disse kursene er desentraliserte og samlingsbaserte, og noen av studiene er tilogmed tilgjengelige på nett. Dermed går det fint an å kombinere samiskstudier med arbeid. Vi har mange språksentre strategisk plassert, og flere utdanningsinstitusjoner tilbyr samiske studier, ja man kan sågar lese samisk som nybegynner på høgskolenivå. Sametinget har i tillegg gode stipendordninger for de som velger å lære seg samisk.
Rettere sagt: Det å forbli en norskspråklig same er et valg man selv har tatt!
Selv har jeg vært norskspråklig same i mesteparten av mitt liv, men som med alt annet i livet handler det om prioriteringer. Det hadde lite for seg for meg å sette meg ned og tillegge andre skyld for mine manglende kunnskaper i samisk. Jeg gjorde noe med det! Det var vanskelig, men ikke umulig...
Derfor syns jeg heller vi skal applaudere de samene som fra talerstoler, kaféstoler og tripp-trapp-stoler stotrer fram ord på samisk, de som bommer litt på grammatikken eller setningsoppbyggingen. For de prøver virkelig, de gjør noe med det!
Ingen andre kan lære deg samisk! Min avdøde bestemors ordtak er treffende:
"Bija baikka, ja mana ieš!" / "Sett skit, gå sjøl!"
